Min første hund - Ashley

Hei. Mitt navn er Synne Eilén Stokes og er 21 år gammel, og har vært hundeeier i 3 år nå. Friluftslivet er noe som har interessert meg mye helt siden jeg var liten, jeg har alltid trives ute og aldri vært den som har vært redd for å bli skitten, kald og møkkete. Jeg har gått friluftsliv både på ungdomsskolen og som valgfag på idrettsfag det året jeg kunne det, og stortrivdes med det. Personlig synes jeg det er vanskelig å få en optimalt tur med flere, jeg trives best på tur med små grupper eller alene. Jeg har alltid likt meg ute, og synes spesielt turer i skog og mark er noe mer å foretrekke enn bare toppturer over tregrensa. En innsjø midt i skogen, med mulighet for god fiske er en av de plassene jeg trives best ute på tur. Jeg har siden jeg vært liten vært utrolig interessert i hunder, og mast siden jeg visste hva en hund var, om å få min helt egen. Jeg har siden jeg var 9 år hatt Rottweiler i familien, og vært smått de første årene med min mamma på ipo-treninger og litt innom hundemiljøet hos den rasen. Der lærte jeg enormt mye, og når jeg da ble 18 år skulle jeg få min egen hund. Jeg har vært svært engasjert i dyrevelferd, så det å gi et hjem til noen som da spesielt trengte det var noe som betydde mye for meg. 

Jeg fant min Ashley på en blind hundeside for omplasseringshunder i Storbritannia, som hadde delt hun videre fra en Bosnisk side. Jeg kom i kontakt med en ung mann som gjorde dette på fritiden i Sarajevo.

Jeg begynte hele prosessen med å få henne til Norge, blodprøver, medisiner, tester, vaksineringer osv. Hun var på vei til å bli blind på det ene øyet, men ble heldigvis fikset i tide til at det nå er 50% nedsatt syn. 4 mnd tok det før jeg fikk henne til Norge og hun var da 10 mnd gammel. 

Hennes liv var å bli født ute på gata i kalde september der temperaturene kunne gå ned til 0. Der var hun i 2 mnd med sin bror som også ble tatt med til pensjonatet når de ble funnet (ukjent om det var noen søsken som døde). I pensjonatet var hun i 8 mnd før jeg hentet henne. Der levde hun med flere titalls hunder, og ble oppvokst i en flokk. Hun var også sammen med sin bror første generasjon som kom til mennesker, hele familien var svært sky og livredd folk. 

Når hun kom til meg sommeren 2014, var hun i mine øyne en livredd, "ødelagt" hund. Trolig mishandlet, da viftende hender og menn var det verste hun visste. Det tok meg flere uker å få henne ok trygg på meg, men bråe bevegelser og plutselige hendelser var et problem lenge. Hun lærte meg enormt mye, og jeg fikk testet meg selv som hundeeier på henne. Hun var ingen lett hund, på den måten. Jeg tok meg selv i å tenke "hva har jeg gjort nå". Heldigvis smurte jeg meg med mye tålmodighet, for det var det hun trengte. Hun var så redd at tok jeg hånden opp for fort, så tisset hun på seg av skrekk i hjørnet av rommet, kom jeg borti en stein på bakken ute så hylte hun i panikk imens hun hoppet og prøvde å slite seg ut av enden på båndet. 

Idag er hun den største gledessprederen jeg vet om - jeg har ALDRI møtt en så glad hund som hun er (....... og jeg har møtt mange). Hun har en sjarm uten like, og en livsglede som smitter på de rundt seg. Alltid klar for fart og moro. 

Min neste hund - Shadow

Når jeg skulle hente Ashley på pensjonatet, så møtte jeg også min kjære Shadow der. Han la seg rett i fanget mitt for å få kos, og ble liggende der fra første sekund. Jeg dro hjem med Ashley, men klarte ikke å slutte å tenke på Shadow der nede. 3 mnd etterpå hentet jeg han også. Bakgrunnen hans er helt ukjent. Trolig 5 år når jeg fikk han i 2014, dyrlegene her kunne bekrefte at han har hatt noen harde år på grunn av slitasjen på tennene, og at det ihvertfall har
tatt 3 år for at det skulle bli sånn med dårlig kosthold. Han var mager da de fant han, og veldig eiesyk ovenfor mat. Shadow hadde også begynt å få en hudmiddsykdom kalt Demodex der pelsen forsvinner, noe som ofte rammer gatehunder. Han var en mye enklere hund enn Ashley, men enda mer krevende på de områdene Ashley var "lett" på. Jeg måtte lære Shadow å bruke kroppsspråk tydeligere, han hadde en rar måte å uttrykke seg på, og ikke de normale signalene hunder sender i situasjoner de føler stress eller ubekvemhet på. Så det å tolerere mer og akseptere at det skjer noe rundt han som ikke han kunne bestemme og kontrollere til enhver tid, var noe han måtte lære seg i et liv med flere. Ellers har han alltid vært en utrolig rolig hund, som ELSKER kos. Så alt i alt har jeg lært utrolig mye av disse to, i og med at de er to vidt forskjellige omplasseringshunder. Jeg er så takknemlig på at de kom i livet mitt, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg tok de to valgene.